Vidar Tellefsen er ikke en mann som vanligvis søker rampelyset. Han er en av dem som får hjulene til å gå rundt – bokstavelig.
Lastebileieren og entreprenøren fra Bamble med lange dager, tunge lass og en livslang forståelse av hva som faktisk kreves for å holde næringslivet i gang. Men da rammevilkårene ble så stramme at det ikke lenger gikk rundt, reiste Tellefsen seg. Han ble den lokale frontfiguren for Diesel-brølet i Telemark – stemmen som sier høyt det tusenvis av transportører, bønder og entreprenører kjenner på: at en av landets mest samfunnskritiske næringer er i ferd med å knekkes av politiske ambisjoner som ikke henger sammen med virkeligheten.
«Jeg er ikke politiker, jeg er ikke lobbyist. Det vi sier kommer fra virkeligheten, og det er fakta,» sier Tellef-sen. «Og det er derfor folk lytter.»
Dieselbrølet startet i Kvinesdal, spredte seg til Telemark og deretter over hele landet. Men det er også en del av et europeisk opprør – et brøl fra en næring som føler seg presset inn i et hjørne av politikere som setter klimamål raskere enn teknologien klarer å levere. «Vi står midt i en politisk virkelighet som ikke henger sammen med den tekniske virkeligheten,» sier Tellefsen. «Og det er vi som får regningen.»
Parallellene er tydelige. I Tyskland har lastebileiere blokkert motorveier. I Frankrike har bønder og transportører fylt gatene i Paris. I Nederland har landbruket gått til frontalangrep på regjeringens klimapolitikk. I Italia har trailere stengt havner i protest mot avgifter og utslippskrav. Over hele Europa skjer det samme.
I Telemark er det Tellefsen som bærer budskapet. Han sier det rett ut: «Vi er ikke problemet, men vi føler oss nærmest som kriminelle når vi kjører på diesel. Vi er forutsetningen for at alt annet skal fungere.» Han peker på det åpenbare: Transportnæringen er en av de mest samfunnskritiske sektorene vi har. Uten lastebilene stopper industrien. Uten lastebilene stopper landbruket. Uten lastebilene stopper butikkene, sykehusene, byggeplassene og eksporten. Likevel er det denne bransjen som igjen og igjen får nye avgifter, nye krav og nye byrder – uten at noen spør hva konsekvensene blir.
«Hva tenker politikerne om beredskapen vår hvis diesel skal fases ut?» spør han.
«Politikerne forstår ikke hva det betyr å drive tungtransport i et land med fjell, vinter, lange avstander og en infrastruktur som allerede er presset,» sier Tellefsen. «De snakker om elektriske vogntog som om det er rett rundt hjørnet. Det er det ikke. Ikke i praksis. Ikke i Norge. De vet egentlig ikke hva de prater om.»
Møtet han hadde med Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg ble et bilde på avstanden mellom politiske ambisjoner og praktisk virkelighet. Tellefsen gikk inn dørene med et enkelt budskap: Transportnæringen er ikke en budsjettpost – den er en forutsetning for at landet fungerer. «Jeg måtte for-klare selvfølgeligheter,» sier han. «At mat ikke flytter seg selv. At transport- og anleggssektoren er helt avhengig av diesel, og at man risikerer å miste tusenvis av arbeidsplasser når prisene eksploderer slik de gjør nå. At klima-mål uten teknologiske løsninger bare blir et pressmiddel mot dem som allerede står i grøfta.»
Han sa det rett ut: «Dere må forstå
at dette landet går på diesel. Og at alternativene dere snakker om ikke finnes i praksis.» Støre lyttet. Stolten-berg nikket. Men Tellefsen er klar:
«Politikerne snur kappa etter vinden. Et løfte varer til de har gått ut døra.» Etter møtet satt han igjen med følelsen av at bransjen må rope stadig høyere for å bli tatt på alvor.
For Tellefsen var nok nok da dieselprisene steg tidligere i år. Sammen med Jan-Erik Rafoss, som startet Dieselbrølet, har han aksjonert flere ganger. Aksjonene har samlet hundrevis av kjøretøy og engasjert en hel næring. Drivstoffprisene har riktignok gått noe ned, men ikke nok. «Folk tror dette bare handler om private husholdninger,» sier han. «Men det er næringslivet dette først og fremst
går utover.» Han peker på en krevende situasjon for transport- og anleggs-bransjen, skogbruket og landbruket. «Vårt firma bruker mellom fem og seks tusen liter diesel om dagen. Sju kroner ekstra per liter betyr over 40 000 kroner ekstra – hver eneste dag. Det er 700 000 kroner i måne-den.» Og mens pumpeprisene har svingt, har én ting stått stille:
«Anleggsdieselen har ikke gått ned én krone.»
Konsekvensene er dramatiske. «Det er ingen som snakker om hva dette betyr for næringslivet og hvordan det griper inn i hele økono-mien,» sier han. «Når det blir dyrere å frakte varer, er det alltid husholdnin-gene som betaler sluttregningen.» Anleggsbransjen sliter voldsomt. Mange har allerede gått konkurs. Flere står i fare for å gjøre det. Kombinasjonen av drivstoffpriser, rentehevinger, dyrere strøm og økte materialkostnader har presset marginene til briste-punktet.
«Etablerte firmaer som har holdt på i mange år, har ikke mer penger. De brukte alt de hadde for å holde folk i jobb gjennom pandemien og etter Ukraina-krigen. For mange små og mellomstore bedrifter er det nå tomt.» Tellefsen kjenner det på kroppen. «Vi var 45 ansatte. Nå er vi 20. Og vi må nok ned til 12–14 fordi det
ikke er nok jobb. Det offentlige setter heller ikke i gang prosjekter lenger.De har ikke råd – alt blir dyrere, og fylkeskommuner, kommuner og vegvesenet har ikke nok penger. Samtidig flommer staten Norge over av penger.»
Han mener regjeringen må på banen – ikke med symbolpolitikk, men med forutsigbarhet. «Vi må ha stabile dieselpriser. Det er en av de største utgiftene vi har – og en av de største inntektene staten har. Samtidig blir staten rikere og rikere, mens kommunene blir fattigere og fattigere.» Han peker på marginene: «Vi må omstille oss, ja. Men marginene er så små at slike hopp i prisene blir helt krise.» Anbudsregimet gjør situasjonen enda verre. «Når vi gir anbud, må vi presse prisen ned for å vinne jobben. Vi gir fastpris. Og vi må holde oss til den uansett om prisene går opp. Da er det vi som må ta tapet. Og staten er de verste til å presse prisene.»
Dieselbrølet er derfor ikke et opprør fra en særinteresse. Det er et varsel. Et signal om at politikken har mistet kontakt med næringslivet. At klima-målene løper fortere enn teknologien. At de som faktisk får hjulene til å gå rundt, ikke lenger føler seg sett, hørt eller forstått.
«Vi gir oss ikke før det blir endring,» sier Tellefsen. «Hvor lenge vi må holde på, er opp til politikerne.»
